ABBA ble dannet i 1972 av Agnetha Fältskog, Björn Ulvaeus, Benny Andersson og Anni-Frid Lyngstad (nå prinsesse Reuss). Gruppens navn ble dannet av forbokstavene i fornavnet på medlemmene. ABBA ble verdenskjent da de vant Eurovision Song Contest i 1974 med sangen «Waterloo». I tillegg til de fire medvirket Rutger Gunnarsson på bassgitar på samtlige album. De var tidlig ute med å ta musikkvideo-formatet på alvor, og produserte promotionfilmer som inneholdt mer enn bare miming.

ABBA er kjent gjennom et store antall hits og for godt gjennomarbeidede studioproduksjoner. Gruppen var inspirert av Phil Spectors innspillingsteknikk «Wall of Sound», som de tilpasset sitt eget lydbilde og innarbeidet som varemerke.

Blant ABBAs største hits var «Dancing Queen», «The Winner Takes It All», «SOS», «Mamma Mia», «Take A Chance On Me», «The Name Of The Game», «Super Trouper», «Money Money Money», «Fernando», «Knowing Me Knowing You», «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)», «Thank You For The Music» og «Waterloo».

De merket relativt raskt en økende interesse for sin musikk i Latin-Amerika, og valgte derfor å gjøre en parallell innspilling av «Chiquitita» på spansk, noe som også resulterte i et stort gjennombrudd der. Responsen fra Latin-Amerika førte også til at de satte igang plateprosjektet Gracias por la mùsica, med nyinnspillinger av alle deres største hits så langt. På denne platen ble Michael B. Tretow satt inn som produsent, ettersom Benny Andersson og Björn Ulvaeus allerede var blitt for opptatt med å skrive nye låter til albumet Super Trouper. Deres neste album ble en salgsuksess i Japan, og ledet til gruppens kommersielle suksess der.

På alle album som ABBA senere ga ut i Latin-Amerika la de inn spanskspråklige versjoner av minst én av sangene. «Gracias por la mùsica» ble gjenutgitt på 1990-tallet under navnet ABBA Oro, og var også inkludert sangene fra Super Trouper og The Visitors.

Sjangermessig kunne ABBA kanskje stilles i bås med hitmakere som f.eks. de samtidige Middle of the Road og Baccara. Slik som så ofte før når det kom til musikalsk smak var det i sær jentene som fant størst glede i melodiøs pop (eller såkalt bubblegum). Jenter har nok vært mer opptatt av feststemning og det dansbare, mens guttene gjerne dyrket gitarhelter og ble utagerende gjennom å spille luftgitar ut i de sene timer. Som et treffende tidsbilde skriver journalist Asbjørn Bakke i Aftenposten: «Mens storebrødrene digget ballederocken til Led Zeppelin og lillebrødrene lærte å banne på engelsk av Sex Pistols, var søstrene dancing queens sammen med ABBA.»^[1]

For datidens radikale som dyrket progrock og tungrock entusiastene var ABBA mer provoserende enn punkrocken. Det var til og med vanskelig å forsone seg med at småjentene med krølltenger kunne dyrke en slik høy glamourfaktor, discorytmer og gladmusikk som var ABBAs kjennemerke. De mannlige medlemmene hadde begge en respektabel bakgrunn i populærmusikken på 1960-tallet, Benny i rockegruppa The Hep Stars og Björn i visegruppa Hootenanny Singers, mens de kvinnelige artistene var ukjente for det skandinaviske konsertpublikum: «Hva var mer foraktelig enn voksne damer som svinset halvkeitete rundt i corny, glinsende superlårkorte plagg og hadde det irriterende gøy på scenen. Agnetha og Anni-Frid var jomfruelige popbabes, da var rundt 30 år.

I 1975, året etter at ABBA vant Melodi Grand Prix og finalen var lagt til Stockholm ble det arrangert en stor motfestival med flere av de største, radikale og alternative rockeartistene Sverige kunne by på. Likevel skulle tiden vise seg at ABBA-musikken hadde kvaliteter som kun har ført til stigende popularitet. Fengende orkestrering, fremfor alt gode komposisjoner og tett flerstemt sang har også ført til at andre artister har vist sin ære til ABBA. Da Björn og Benny entret scenen under en U2-konsert i Stockholm i 1992 bøyde Bono seg i ærbødighet og uttalte: «We are not worthy», mens Madonna så sent som i 2007 ga tributt til ABBA gjennom å opptre i «Dancing Queen»-kostyme.

I 1982 gjorde ABBA sine siste studioopptak. Selv om gruppen aldri formelt ble oppløst, skled de fra hverandre og oppga i praksis sin eksistens. De to kvinnelige medlemmene fortsatte som soloartister, mens Andersson og Ulvaeus i fellesskap skapte seg en felles karriere som komponister av musikaler.